av Maarten Mager
Så alt for ofte blir mennesker revet bort for tidlig. Diego var en av disse, etter en strålende karriere som trialkjører jobbet han nå med ungdom og hadde i tillegg en høy stilling i FIM.
Gjennom mange år har jeg hatt kontakt med Diego og en av mine gleder ved alle
de senere års TDN var å gå til Italia-bussen for å slå en prat med Diego.
Det største minne er dog da vi i 1991 (vi: Trial Eliteteam ledet av meg og Lars Gjestrum Larsen) hadde en ukes trening i Italia med Diego som treningsleder.
Med på denne treningen var Gisle Gjestrum Larsen, Per Ole Svendsrud, Henning Hauge Nilsen, Willy Pedersen, Terje Svenningsen, Thomas Mansel og Tore Hundsgård.
Diego fikk oss bare til å måpe ved å se hans evner, han ble nødt til å senke terskelen for at vi skulle lære noe. Han hadde også en egen kjørestil, han kjørte mye raskere enn andre og han hadde en eminent teknikk til å hoppe høyt og langt.
Fantic (som han kjørte for på den tiden) måtte lage en spesialmodell for ham som hadde lengre fjærvandringer slik at sykkelen tålte hans kjørestil.
En morsom episode under denne treningen: Vi skulle flytte oss fra et treningsområde til et annet, det medførte at jeg satt på med Diego (på uregistrert trialsykkel) og tiden var just når alle italienere skulle ha middagspause. Da vi kom til et kryss med manuell dirigering var det stopp for kryssende trafikk – men, da politimannen gjenkjente Bosis ble trafikken stoppet og vi ble vinket videre –to på en uregistrert sykkel og en hale med flere uregistrerte.
Diego var et ikon i det nordlige Italia.
Maarten Mager